Error: Access Token is not valid or has expired. Feed will not update.
This error message is only visible to WordPress admins

There's an issue with the Instagram Access Token that you are using. Please obtain a new Access Token on the plugin's Settings page.
If you continue to have an issue with your Access Token then please see this FAQ for more information.

NORWEA bare LÅNER LITT areal

Denne annonsen sto på trykk i lokalavisa Fosna-Folket i juni:

Rimelig arrogant og umulig å la stå uimotsagt. Realteten kan illustreres slik:

Dette er mitt og naturvernforbundet i Åfjords svar, som først ble publisert i Fosna-Folket:

BARE LÅNER LITT AREAL

For en tid tilbake siden hadde NORWEA Norsk Vindkraftforening en annonse i Fosna-Folket hvor de kom med følgende smigrende ordstrøm “takk til kommunene på Fosen for at vi får låne litt av arealet deres til å produsere Europas billigste, fornybare kraft. For klima. For norsk verdiskaping. Vi er stolte av det vi har fått til sammen med dere”.

Det er alltid hyggelig å bli takket, men la oss plukke denne takketalen fra hverandre:

Punkt én: Låne litt areal? Vel, noe som er lånt skal, i følge Store Norske Leksikon, “leveres tilbake i samme stand som da låneforholdet begynte (bortsett fra forringelse ved vanlig bruk)”. Når fjellene våre sprenges i stykker er det umulig å levere dem tilbake i samme stand. Når biotopene forringes, dyr fordrives og fugler kappes i stykker av rotorblader er det umulig å levere dem tilbake i samme stand. 

Punkt to: Litt areal? Vindkraftindustrien har ikke ødelagt bare litt av Fosenalpene. Det er enorme, inngrepsfrie områder med uerstattelig natur og uerstattelig sørsamisk kultur som blir radert ut av evigheten her! Når vi nå også har FNs naturpanels globale rapport om artsmangfold, som slår fast at endret arealbruk er den største trusselen mot jordas artsmangfold, er det innlysende at det vi holder på med er feil! Bare i Norge er 2000 arter utrydningstruet fordi vår ekstreme aktivitet i naturen gjør at de ikke har tilstrekkelig habitat til å overleve på lang sikt. 

Punkt tre: Europas billigste kraft? Storheia, Roan, Kvenndalsfjellet og Harbaksfjellet industrialiseres med sveitsisk kapital. Vindkraftverk har ingen plikt til å betale grunnrenteskatt. I stedet får de grønne sertifikater, en støtteordning for utbygging av fornybar energi. Det vil si at det er vi norske forbrukere som subsidierer en i utgangspunktet ulønnsom industriutbygging via avgifter. Det er altså vår lommebok og norsk industri som rammes til slutt, og det er de utenlandske investorene som tjener på det. 

Punkt fire: For klima? Flott! Vi må jobbe for å redde klimaet! Men, og dette er et stort men! – vi kan ikke redde klimaet parallelt med at vi ødelegger naturen! Klima og natur er to sider av samme sak! Dette viser jo FNs rapport om tap av artsmangfold med størst mulig tydelighet. Dessuten er det høyst usikkert om norsk eksport av energi vil påvirke kvotetak eller kvotepriser på CO2 i EU og dermed CO2-utslippene. Det viktigste for å redusere CO2-utslippene er reduksjon av forbruk! Det kan ikke være slik at rasering av norsk natur skal være avlat for å fortsette forbruket på samme nivå.

Punkt fem: For norsk verdiskaping? Samfunnsøkonomer har kalt vindkraftutbyggingen en samfunnsøkonomisk katastrofe for Norge. Vindkraftutbyggingen er kun gjort mulig via subsidier fra forbrukerne og fravær av beskatning. Det arbeides for at Norge skal bli en del av det felleseuropeiske kraftmarkedet. Dette vil føre til langt høyere strømpriser i Norge som er skadelig for norsk industri og fordyrende for samfunnet.

Hvor norsk er verdiskapingen når vårt eget urfolk er den tapende parten? Når én av seks sidaandeler på Fosen må slutte med reindrift som konsekvens av utbygginga, betyr det faktisk at antallet nye arbeidsplasser, som kommunen liker å slå seg på brystet med, går omtrent opp i opp med de historiske vi mister i reindriftsnæringa! ILO-konvensjon 169 om urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur og myndighetens plik til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet har tydeligvis ingen verdi.

Punkt seks: Sammen med dere? Beklager å skuffe dere, men vi er svært, svært mange som så ingenlunde står sammen med dere om dette, og som aldri vil glemme hvilke ubotelige skader dere har påført vår natur og våre liv.

Dette er ikke noe å være stolt av. Dette er en grønn skandale.

Elleve

Hei bloggen!

Jada, bare fire fjaskete måneder siden sist, fort gjort! Og her inne er det som forventet med sjøtti oppdateringer i kø og hundrevis av spam-kommentarer i innboks gitt. Jeg har vært travel med å være sløv og døv og sånt tøv, sjø.

Dagens comeback skyldes at jeg kom på at det er 16. juli, ergo 11 år siden første blogginnlegg på funkyfarm! Dessverre/heldigvis (you choose) er gamlebloggen slettet, så jeg kan ikke bevise det, men det sto noe om at jeg skulle bo ett år på Harbak og det året skulle tilbringes i lett jogg langs med havet, med fantastiske armparties på lankene og en kopp te i neven, mens jeg funderte på hvordan jeg skulle få Aslak Dørum til å falle for meg.

Tja, er vel alt jeg har å kommentere til alt det i retrospekt. Armparties var jeg god på, i det minste.

Jo, og dagens tilbakekomst skyldes også at jeg klarte å få ut langfingrene og skrive et lite innlegg til lokalavisa i forrige uke, men det tror jeg bør få et eget innlegg uten denne jabbete innledningen, samtidig ville jeg gjerne jabbe litt når jeg først var innom her også, så, ja, hei bloggen.

For jeg savner deg, bloggen min. I over ti år var du en liten pilar i livet mitt. Den ble dessverre sakte saget av, men det har jeg jo sutret over i de siste dårlige innleggene, så jeg skal prøve å bli ferdig med det nå. Det er en tid for alt. Antar jeg? Hvem vet, kanskje jeg en dag finner roen og jogger med tekopp og herr Dørum som armparty? Kanskje vindindustrien blir avkledd? Kanskje smågodt er ungdomskilden? Kanskje månen er en ost?

Norwegia håper jeg. Jeg har en veldig mild gane. Utover det aner jeg ikke hvem jeg er. Likevel vet jeg noe om hva jeg tror på, brenner for og mener, og jeg mener 100% at vindindustri i inngrepsfri natur er feil, og et lite leserinnlegg om nettopp dét kan du lese i neste innlegg.

Fred & Kjærlighet / Line

Skriv tittel her

Ja, “Skriv tittel her” står det øverst. Jeg har skrevet en tittel og laget et innlegg 2870 ganger (og minst dobbelt så mange på den gamle bloggen, men den slettet jeg i et svart øyeblikk i fjor). Av de 2870 eksisterende innleggene er riktignok 114 kladder og hele 715 nå lagret som “private”, men jeg har da klart å skrive en tittel før. Nå klarer jeg ikke det lenger. Nådestøtet kom i fjor en gang, men det kan ta tid å la noe man har vært glad i dø.

Nede for telling (aka en lille smule beruset) i ca. 2012.

Ja, nei, dette prosjektet er jo på de aller fleste vis over, men jeg får ikke heeelt til å bare legge det ned likevel. Selv om jeg har et mye bedre sted å skrive nå, så er det noe med dette rommet jeg en gang laget meg. Men altså, hva i alle ville verdens dager vil være meningen i legge ut noe så ingenting som dette innlegget, for eksempel? Og det er vel dét som har blitt hovedproblemet, at jeg tror at dette må ha en mening utover bla bla. Hvilket er veldig rart at jeg tenker, for jeg tenker jo ikke det. Bla bla er deilig. Og frivillig. For både skribler og leser.

Likevel skjønner jeg meg, for det er så mye viktig som heller burde vært formulert, men det har blitt så vanskelig. Vanskelig fordi det er viktig, og viktige saker krever tid og omhu, noe jeg ikke finner i posene under øynene mine rett før midnatt, i alle fall. Jeg finner jo ikke engang en dårlig overskrift til bla bla

Fremdeles på café

Så mange stygge sko. So far er de fineste skoene jeg har sett i dag ei veske. Med fargerike nagler og inkamønster. Ikke så veldig fine sko, med andre ord.

Det er et par ankelstøvletter borte ved vindusbordet som er oppe og nesten nikker, men det er kun på grunn av helheten i antrekket til vedkommende. Hun har en strikket, blå og boxy genser, svarte jeans og i ørene har hun et par kraftige sølvhoops, muligens Tom Wood, som blinker fram under en rufsete, blond bob. Og et par litt slitne, men fine, svarte ankelboots. Dog er det altså dama som er fin, ikke skoene. Hun har ganske enkelt (og ganske uoppnåelig) x-faktor.

Hun sitter ved vinduet mot gata, med sola i ryggen og har en helt magisk aura, som hun sannsynligvis er helt uvitende om. Eller, det er mulig hun har en anelse, for de to karene ved samme bord er tydelig bergtatte, begge to.

Hah, og der ble jeg glad det ikke er meg som har magisk aura – bergtatte karer er mest av alt slitsomme. Dessuten har jeg de fineste skoene av alle i hele caféen. Win!

På café

Hei bloggen. Jeg sitter på Dromedar i søndre gate. Har bælmet en dobbel cappuccino og smulet en hel croissant i skjerfet, fanget og sannsynligvis i både hår og tenner. Nam. Ved siden av meg sitter en far og snakker høyt om sin egen verdi. Bokstavelig talt. Datteren hans snakker ned sin egen. Hun er ung og har god tid, sier hun. Heldiggris, tenker jeg. Jeg skal til tannlegen og få krone. 6-7-8000 kr vil den koste meg. Synd den krona skal inn og bak i kjeften. Til den prisen skulle jeg gjerne hatt den på hodet. Aller helst ville jeg brukt de pengene på lysegule Acne-sneakers og en enorm botox-sprøyte i canyonen i panna mi. Dessverre er nok den så dyp at ingen b-sprøyte er stor nok. Så, to par sneakers, da. Og en bh. Da er jeg fornøyd. Egentlig har jeg god tid, jeg også. Prøver i alle fall å innbille meg selv det. Tid til en cappuccino til, i det minste. Ok.

Vanlig unik

Jeg er ikke spesiell. Joda, jeg er spesiell som f. Akkurat som du. Vi er alle helt spesielle, men helt jvla vanlige. Det er ikke synd på meg, jeg hadde bare behov for å slippe ut noen ord, og jeg er ikke så god til, eller glad i, å snakke, men liker denne bittelille kanalen her. Liker best å bare skrive blabla, uten å tenke, da er ofte flyten best og det er ofte da ordene treffer best. Dessverre føler jeg meg litt kneblet, og generelt uinspirert, for ikke å snakke om at jeg føler på at jeg burde skrive om noe viktig (les: industrianlegg i uberørt natur) hvis jeg først skal skrive, men jeg har så lite energi og omløp i skallen at jeg ikke får det til. Shame shame shame. Og det er jo av disse grunnene, samt hverdagstralten og livets meningsløse råskap, at bloggen dør sakte, men sikkert. Nuvel, ikke i kveld. I kveld blir det litt blabla og jaja.

Oh my my, tenk at januar straxxx er færddi’! Jeg tror aldri i hele mitt liv at jeg har likt januar. Bortsett fra lyset. Januarlyset er rimelig pent. For ikke å snakke om at det er vidunderlig at dagene blir lysere! Halleluja! Bortsett fra det, så er det bare kaldt og dritt og aldri over – dét er i alle fall januarfølelsen min, men i morgen er siste dagen! My my hey hey!

What else is new and not so blue? Vel, på mandag var jeg på første time på hiphop-kurset jeg har meldt meg på! Kulturskolen har fått hit en vilt flink danser fra storbyen og jeg har fått med meg en haug damer på moroa! Jeg elsker å danse, men jeg finnes ikke raffinert eller flink, er bare glad og fri når jeg danser! Hiphop er muligens så langt fra min dansestil som det kommer, og jeg følte meg stort sett som en komplett ubrukelig idiot, men det var likevel gøy og jeg gleder meg til neste gang! (Det er ikke for seint å hive seg med, forresten!)


Undertegnede danser etellerannet på Pstereo 2011.

Noe som også er nytt og ikke så blått, men veldig grønt, er min nye interesse for grønne planter! Tidligere har jeg bare vært interessert i hage og tenkt at inneplanter er unødvendig, men nå… Nå jobber jeg på et gartneri og er som et barn i en godtebutikk. De siste månedene har jeg gått fra å ha 5 inneplanter til minst 30! (Jeg skal telle en dag!) Jeg blir SÅ glad av planter, og jeg kommer garantert til å kjøpe meg altfor mange til! Og vet du hva? Planteinteressen har på no time utkonkurrert klesinteressen!? Dette kan ha litt med årstida samt nyhetens interesse å gjøre, jeg håper egentlig litt på det, for nå bor jeg i en ullgenser og alternerer mellom to jeans, men per nå er jeg såre fornøyd med å gå rundt med hodet fullt av planter jeg ønsker meg (Philodendron pink princess er øverst på lista, tror jeg), i stedet for stæsj fra Ganni, Livid, Meotine, Balenciaga, Acne osv.


Skulle jo ha kjøpt dette råsa ensamblet fra Ganni. Darn.

Har jeg nevnt at vi har fått oss to katter? Det har vi. Fra dyrebeskyttelsen. En kosete, en sky. Silas og Leo. Sjekk Instagram i ny og ne om du ble uutholdelig nysgjerrig. Det er forøvrig der du finner meg på mer eller mindre daglig basis –> lineharbak

Nå skal jeg ta meg med mitt forfalne legeme og senke det ned i vann, eller nei, det er for seint for bading, det får bli en rettoppogned i dusjen. Det er så enormt mye bedre å dusje om kvelden enn om morgenen! Om morgenen er det bare godt i de tre minuttene man har til rådighet, etterpå er jeg bare frossen og kantete til langt utpå dagen. Da bjudar jeg med letthet på stygg sveis pga soving med bløtt hår i stedet.

Ohoi, blabla I said og blabla det ble. Jajaja. Nei. Nå. Natt.

Fred og Kjærleik –

Funkyfarm?

Hei, jeg er Line, funkyfarm er bloggen. Jeg bor på en bitteliten gård på et bittelite sted, men dagrømmer meg ofte avgårde til pulserende byer med inspirerende streetstyle, derav en blogg. En slags link mellom livet på landet og passion for fashion. Fjell, hav, solnedganger, skinnjakker, sneakers, annerledeshet, hester, blomster, potetmos, ensomhet – det er sånt som jeg liker. Funkyfarm er mitt fristed. Jeg poster uregelmessig og usammenhengende, men etter 10 år klarer jeg ikke helt å slutte heller.

Velkommen!

Kontakt meg på:
lharbak@gmail.com

Finn meg på Facebook:
Edmundgården 
Funkyfarm

Copied!