Error: Access Token is not valid or has expired. Feed will not update.
This error message is only visible to WordPress admins

There's an issue with the Instagram Access Token that you are using. Please obtain a new Access Token on the plugin's Settings page.
If you continue to have an issue with your Access Token then please see this FAQ for more information.

Gutta på tur

I oktober forsvant gutta mine opp på fjellet, ble observert én gang, og så var de som forduftet! Helt til forrige uke, da var de hjemme i heimhaugan igjen, til min store glede!

Jeg klatret opp til dem med brødskiver og kos, og så fulgte de med meg ned. Fine, smarte gutta!

De var dog ikke så interessert i å henge med de franske filmstudentene vi møtte på hjemveien, så mens jeg pratet med dem om vindkraft spratt de tilbake opp i fjellsida, haha! Ergo får jeg ta en ny tur for å hente dem hjem igjen litt senere.

Jeg trenger deg

60 år og sju måneder var alt du fikk. Tre måneder og 20 dager har gått siden du døde.

Den tida kjennes ut som uendelig med evigheter. Hvordan skal jeg klare meg uten deg, mamma? Jeg kjenner meg så liten og bortkommen uten deg i samme verden.

Verden har alltid vært skremmende for meg, og aldri har den vært verre. Når jeg har vanskelig for å se meningen med at jeg er her, og det er så mye grusomt som skjer konstant, har du alltid forstått meg, men samtidig klart å vise meg det som også gir mening.

Du var så mye, uten å ta plass, ga så mye, helt fordringsløst. Du lo så hjertegodt, laget så fantastisk mat, visste hva du stor for, elsket naturen, var så helsikes snill, jobbet så altfor hardt. Lista er enormt lang, du var en av de helt sjeldne.

Jeg trenger deg, mamma.

Samtidig så er jeg sterk, fordi du alltid er hos meg. Å være din datter er min superkraft.

Frostrøyk

Søndag:
For et deilig misvisende bilde å starte med! Glad, brisen og dritsvett på et toalett på et utested i Trondheim i august. Omtrent så langt jeg kommer fra meg selv akkurat nå, her er det like før frostrøyken står ut av kjeften på meg. Inne på kjøkkenet. Jeg haaater vinteren i dette huset! Det har jeg gjort i ca 10 år, så jeg klarer vel noen tiår til. At jeg klager på dette er fast takst, ikke noe å bry seg om.

Tirsdag:
At engelen Gabriel tok traktoren sin og kjørte fra Lian for å bringe meg en palle med deilig ved kjentes dermed som å vinne i lotto i dag! Vedfyrt varme er det beste i livet! Ved siden av potetmos og smågodt. Og søvn. Og sex. Og shopping. Hvilket jeg bedriver sjeldnere og sjeldnere. (Gjelder alle de tre S-ene der, strengt tatt.) Kun kvalitet får innpass nå. Redusert forbruk er nøkkelen til fremtida. Så enkelt, så vanskelig.

Mye som meg, altså. Vet du hva det eneste jeg ønsker meg er? Ro. Det er det jeg alltid søker. Her er ingen ambisjoner, ingen store drømmer, bare et ønske om ro. Ganske lett å oppnå, men ganske vanskelig å få til sånn som livet er nå. Det er panserpuls og harehjerte ut av det blå, som en direkte konsekvens av naturødeleggelsene rundt meg. Tåretåka senker seg og bitterblodet koker samtidig. Orker ikke. Så lei av å være lei av. Falt ned i et rekorddypt gjørmehull her i høst, men nå har jeg funnet en forhøyning jeg kan stå på nedi her. Nå har jeg minnet meg selv på hva superkraften min er. Det er å være datter av min mor.

Bare vent. Med vedfyring, dansing og nedtelling til våren skal jeg, skal jeg… bare vent!


Utsikt fra et sted hvor jeg finner roen, til tross for at jeg ikke ser havet. Det sier litt!

Stillongs

Søndag:
I dag har jeg distansert meg en smule fra verden rundt og fokusert på lego og kardemommeknuter. Veldig, veldig sunt. Livsviktig, intet mindre. Det største problemet i helga har vært at ullstillongsen måtte på, og jeg gikk rett i hater kulde-modus. Ikke bare fordi jeg hater å fryse, og huset mitt er en trekkfull pappeske vinters tid, men pga. selve stillongsen. Den kavler seg opp til ei så ekstremt uflatterende pølse over bukselinninga at jeg kliiiikker.

Mandag:
Opp i otta, gjespe kjeven ut av ledd, kline maskara på øyelokkene og fyke til bartebyen. Alt var kaldt, men stillongs og silhuett var fremdeles ikke blitt venner, så stillongsen kunne ikke bli med. Mammografere puppene til de var to lange, flate lefser, drikke en cappuccino, lengte litt etter alt og ingenting, lure på hvor i all verden jeg passer, fyke hjem igjen. På med stillongs og joggebukse tvert jeg er innenfor døra.

Tirsdag:
Tar på stillongs. Tar på bukse. Ser meg i speilet. Grrr. Silhuett vinner, så stillongs kan ikke bli med i dag heller. Forbanner kulda. Prøver å tenke at det snart er april. Har en samtale om meg selv. Hvem er jeg? Hvor passer jeg? Hvorfor kjenner og skjønner så (tilsynelatende) få den uutholdelige smerten jeg føler av all naturen som ofres til fordel for Mammon? Kan jeg unngå å bli bitter? Tviler. I alle fall ikke om jeg ikke finner en flatterende stillongs.

Snart er det onsdag og ferden går til enda kaldere strøk. Skal gi stillongsen en sjanse. Må bli varm. Hele verden trenger stillongs.

Mad Girl’s Love Song

“I shut my eyes and all the world drops dead;

I lift my lids and all is born again.
(I think I made you up inside my head.)

The stars go waltzing out in blue and red,
And arbitrary blackness gallops in:
I shut my eyes and all the world drops dead.

I dreamed that you bewitched me into bed
And sung me moon-struck, kissed me quite insane.
(I think I made you up inside my head.)

God topples from the sky, hell’s fires fade:
Exit seraphim and Satan’s men:
I shut my eyes and all the world drops dead.

I fancied you’d return the way you said,
But I grow old and I forget your name.
(I think I made you up inside my head.)

I should have loved a thunderbird instead;
At least when spring comes they roar back again.
I shut my eyes and all the world drops dead.
(I think I made you up inside my head.)”
By Sylvia Plath

Skulle man ha tatt opp denne blogginga igjen? Jeg stemmer for nei. Alt jeg tenker på er stort sett fjell og fordervelse. Aka vindkraftutbygging. Det eter meg opp. Knuser meg. Smadrer sjelen til pai. Mad Girl´s Pie. Hjertet mitt smuldres på toppen. Velbekomme.

Tilståelse

Jeg scrollet just gjennom en del streetstylesnaps fra moteuken i København. Og jeg, kremt, dette er litt vanskelig å si, men, vel, jeg synes VELDIG mange så rare ut.

Jeg forstår tydeligvis ikke dagens mote.

Så. Uten mer om og men: Jeg er offisielt gammel.

Like greit. Skål i te!

Fred & Kjærlighet

PS. Jeg ELSKER at folk kler seg rart! Fuck mainstream stil! Peace out.

PPS. Ja, jeg har drukket litt rødvin i tillegg til teen.

Funkyfarm?

Hei, jeg er Line, funkyfarm er bloggen. Jeg bor på en bitteliten gård på et bittelite sted, men dagrømmer meg ofte avgårde til pulserende byer med inspirerende streetstyle, derav en blogg. En slags link mellom livet på landet og passion for fashion. Fjell, hav, solnedganger, skinnjakker, sneakers, annerledeshet, hester, blomster, potetmos, ensomhet – det er sånt som jeg liker. Funkyfarm er mitt fristed. Jeg poster uregelmessig og usammenhengende, men etter 10 år klarer jeg ikke helt å slutte heller.

Velkommen!

Kontakt meg på:
lharbak@gmail.com

Finn meg på Facebook:
Edmundgården 
Funkyfarm

Copied!