Blått og grønt, eller blått og grått, avhengig av årstiden, men blått er det alltid på Harbak. Min bittelille grend ved havet. Her ligger fire gårder, som har fire like store deler av den steinete jorda, og et par never med hus strødd nedenfor fjellfoten. Nede ved sjøen ligger ei velholdt naustrekke og sommerstid er sjøen krydret med fritidsbåter.

Tidligere, også kjent som det noget diffuse ”gamle dager”, drev alle mannfolkene som bodde her sjøen, det var den selvsagte og ofte eneste leveveien langs kysten. Dette begynte dog å snu på min farfars tid, han var av de som heller ville satse på gårdsbruk. Da jeg var småttis og min far hadde tatt over, var det mink og okser på gården, senere ble det blant annet gris, ender, kaniner, kalkun og slaktekylling, før det ble sau, som det har vært de siste 15 årene. Sauene skal ha en svært stor del av æren for at kulturlandskapet og Harbaks åpne særpreg fortsatt er bevart!

Sau har det også vært på min gård; Edmundgården, som jeg har eid i fire år, og som har den soleklart fineste beliggenheten på hele Harbak. Med en himmelsk utsikt, sol nesten hele døgnet om sommeren, og tilbaketrukket opp mot fjellet, var det ikke vanskelig å finne ut at det var dette som skulle bli mitt hjem, da muligheten bød seg, selv om jeg egentlig har odel på Harbak Gård.


 Foto: Irene Lian

Mitt hjemsted, lille, tøffe Harbak, ligger ytterst på Fosenhalvøya utenfor Trondheim, rett ut mot storhavet. Kommunen er Åfjord, i Sør-Trøndelag, som til alle innbyggeres fryd og undring stadig ligger på temperaturtoppen når sola først begunstiger oss med noen stråler, selv om dagene med sidelengs regn kommer en del oftere. Naturen her på Harbak, og i hele Åfjord kommune, er utrolig betagende og får de fleste turistbrosjyrer til å velle over av superlativer. Et eksempel på en populær attraksjon ligger rett ovenfor gården min; Harbakhula. Det er en ca. 40 meter høy og rundt 130 meter dyp hule, hvor det er funnet spor etter bosetting fra før siste istid! Hula ligger i Harbaksfjellet, som er ei hard kondisøkt å komme seg opp på, men flatt og behagelig å vandre innover på. Jeg anbefaler varmt å ta turen opp på fjellet en lys sommernatt!

Sagnet sier at et portugisisk skip gikk ned utenfor Harbak, og at Harbakingene er etterkommere av de overlevende, som slo seg ned her. Derfor sies det også at Harbakingen er liten, svartmusket og hissig. Både høyde og farger har i så fall endret seg drastisk siden den gang, mens temperamentet er bedre bevart. Kan hende litt temperament er nødvendig for å holde ut de gufsete vintrene her ute? For min kjærlighet til plassen settes alltid på prøve ved vinterstid… men intet forhold er knirkefritt!

Mitt Harbak, mitt hjemsted. Det ligger her, venter på meg, til jeg kommer tilbake. For ”hjemme er der hjertet faller til ro” og mitt hjerte er fylt av den deilige kombinasjonen utforskertrang og evne til å finne ro der jeg er. Være seg en paradisstrand i Australia eller en flue- og kubefengt gate i India, roen finner jeg, for jeg har alltid Harbak med meg i hjertet!

Dette var et av innleggene jeg skrev til SPAR, da vi gikk fra fem til to deltagere. Harbak er en av mine store kjærligheter, så det føles på sin plass å publisere det her også.

Copied!