Jeg har fått ombre i rosa og lilla. Men jeg eier det ikke akkurat. Håret er for kult for meg. Can’t feel it. Jeg kan ikke føle noe særlig som helst, bortsett fra den overveldende kjærligheten til barnet mitt. Om jeg prøver å kjenne etter, sånn ellers og om meg selv, så er stikkordene bare av den lystige typen som “sliten”, “gammel” og “dum”.





Når det er sagt, så må jeg også presisere at jeg var veldig fornøyd da jeg var hos Mari! Hun stelte så omsorgsfullt og lenge med meg at jeg bare såvidt rakk konserten med Stein Torleif Bjella i bygdeboksen på tidligkvelden. Det gikk med et skingrende nødskrik, klesskift i bilen og niks sminke (I know), men konserten var aldeles aldeles og selskapet, middagen, vinen og den dype barsamtalen etterpå likeså.






Mr. Bjella las dette diktet fra sin egen bok “Jordsjukantologien”, og det smekket til meg på truten:

Det gjekk fleire år
Eg fekk korkje ei melding
eller ei helsing.
Ingen ringde og ingen spurde.
Det var heilt stille.
Lenge likte eg det.

Så vart det usunt.
Einsemda kom
som storauren oppover bekken.
I mørkeret.

Der har du meg om noen år, tenker jeg. Framtida. Det er så mye “uten” i framtida mi. Familie, fjell, følelser. Faan.


Skal slutte å banne og begynne å (fyll inn det som passer). Da blir det nok bedre.

Copied!