Klokka er 2 på natta og jeg skulle ha lagt meg. Skulle ha ryddet og vasket. Skulle ha gått på fjellet i sommernatta. Skulle ha spist mindre godteri. Skulle ha vært mer sosial. Skulle ha vært mer hjelpsom. Skulle ha vært mer effektiv. Skulle ha trent. Skulle ha spart. Skulle vært så mye, mye, mye bedre.

Er så trist. Og sint. Og likegyldig. Og har det likevel så bra. Helt sant. Når det er dag. Når det er mørkt lengter jeg bare. Etter et kyss i 2011. Etter den jeg var sommeren 2014. Etter da jeg var barn og kunne sitte på mammas fang. Etter da jeg var bra nok. Etter tryggheten jeg alltid har hatt i meg selv. Ikke minst lengter jeg etter evnen til å kunne snakke. Den har jeg aldri hatt.

Jeg føler meg gammel. Det er så mye som er for seint. Jeg er for sein. Evig for sein. Tenker og tenker, tier og tier. Gråter ikke. Bare lengter. Dagdrømmer som da jeg var 15. Om å galoppere i solnedgang. Om å danse på stranda. Om å bli kysset i nakken. Om en hage full av trær. Om lov til å være meg selv, uten at noen vil korrigere sjelen min. Om å få være i fred.

Jeg har bare oppnåelige drømmer, jeg. Umulige menneske. Skulle ha vært litt mer ambisiøs. Skulle ha vært kulere. Snillere, vittigere, flinkere, sterkere, tøffere, penere, klokere.

Skulle ha ledd mer.

Ja.

Det skulle jeg. Kanskje jeg skal.

Copied!