Jeg har tatt tiltaksløshet til et nytt nivå. Mellom 19.30 og 22.30 er jeg totalt grønnsak. Da ligger jeg under et pledd og hutrer, fordi jeg ikke orker å gå ut og hente ved, og surfer uinteressert rundt på vg, adressa, nrk osv, men leser bare overskriftene. Mens øynene sveiper tomt over dårlige clickbaits, angster hjernen over de sinte purringene som ligger i en uryddig haug på spisebordet, og hjertet bokser seg selv manisk i magen over at personen jeg elsker nest mest i hele verden er syk.

Når jeg vaser meg ut av pleddkokongen litt før elleve, kjenner jeg brått på tiltakslyst, dog av det helt ubrukelige slaget. Da vil jeg stelle med planter, rydde i kjøkkenskap og bake den bollepakken som gikk ut på dato for et år siden, men takk og lov slår fornuften inn rundt 23.30 og får meg i seng rundt midnatt. Som jo er altfor seint for meg, men bedre enn kl. 2, ikke sant.

Vel i seng er det ny runde med hutring under pledd (mange) og tidobling av angst for manglende økonomisk sans, og en lammende, overveldende dundersorg. Og når jeg er trist, da blir jeg sint. Så da ligger jeg der i svarte natta og forbanner stort og smått, og blir lysvåken og vil stå opp og ta tak i livet mitt. Men det kan jeg jo ikke gjøre, jeg må sove, jeg skal på jobb. Dessuten vet jeg at om jeg står opp kommer jeg bare til å ende opp under et pledd et annet sted. Jeg er en dass.


Er for gammel til å bli fin på bilder lenger, så fant et teit fra januar 2013. Var dog like dårlig på livet da også. 

Sprudlende hilsen yours truly!

Copied!