Sommerkveldene er. Jeg tenkte å skrive at sukk, sommerkveldene har begynt å bli kortere, at det snart er for mørkt for nattlige fjelltokt, at jeg gleder meg til våren igjen. Så tok jeg meg i det, knipset meg selv ganske hardt på underleppa faktisk, for sommerkveldene er jo her! Nå, fremdeles, og ei god stund framover. Knips knips og  skarplegg mot bordkant til meg selv for at jeg er så god på å savne stunder jeg egentlig er midt oppi. Sommerkveldene er.

Jeg, da? Er jeg? Er jeg her nå? Å være eller ikke være er en omtrentlig daglig fundering.

Copied!