Søndag:
I dag har jeg distansert meg en smule fra verden rundt og fokusert på lego og kardemommeknuter. Veldig, veldig sunt. Livsviktig, intet mindre. Det største problemet i helga har vært at ullstillongsen måtte på, og jeg gikk rett i hater kulde-modus. Ikke bare fordi jeg hater å fryse, og huset mitt er en trekkfull pappeske vinters tid, men pga. selve stillongsen. Den kavler seg opp til ei så ekstremt uflatterende pølse over bukselinninga at jeg kliiiikker.

Mandag:
Opp i otta, gjespe kjeven ut av ledd, kline maskara på øyelokkene og fyke til bartebyen. Alt var kaldt, men stillongs og silhuett var fremdeles ikke blitt venner, så stillongsen kunne ikke bli med. Mammografere puppene til de var to lange, flate lefser, drikke en cappuccino, lengte litt etter alt og ingenting, lure på hvor i all verden jeg passer, fyke hjem igjen. På med stillongs og joggebukse tvert jeg er innenfor døra.

Tirsdag:
Tar på stillongs. Tar på bukse. Ser meg i speilet. Grrr. Silhuett vinner, så stillongs kan ikke bli med i dag heller. Forbanner kulda. Prøver å tenke at det snart er april. Har en samtale om meg selv. Hvem er jeg? Hvor passer jeg? Hvorfor kjenner og skjønner så (tilsynelatende) få den uutholdelige smerten jeg føler av all naturen som ofres til fordel for Mammon? Kan jeg unngå å bli bitter? Tviler. I alle fall ikke om jeg ikke finner en flatterende stillongs.

Snart er det onsdag og ferden går til enda kaldere strøk. Skal gi stillongsen en sjanse. Må bli varm. Hele verden trenger stillongs.

Copied!