Søndag:
For et deilig misvisende bilde å starte med! Glad, brisen og dritsvett på et toalett på et utested i Trondheim i august. Omtrent så langt jeg kommer fra meg selv akkurat nå, her er det like før frostrøyken står ut av kjeften på meg. Inne på kjøkkenet. Jeg haaater vinteren i dette huset! Det har jeg gjort i ca 10 år, så jeg klarer vel noen tiår til. At jeg klager på dette er fast takst, ikke noe å bry seg om.

Tirsdag:
At engelen Gabriel tok traktoren sin og kjørte fra Lian for å bringe meg en palle med deilig ved kjentes dermed som å vinne i lotto i dag! Vedfyrt varme er det beste i livet! Ved siden av potetmos og smågodt. Og søvn. Og sex. Og shopping. Hvilket jeg bedriver sjeldnere og sjeldnere. (Gjelder alle de tre S-ene der, strengt tatt.) Kun kvalitet får innpass nå. Redusert forbruk er nøkkelen til fremtida. Så enkelt, så vanskelig.

Mye som meg, altså. Vet du hva det eneste jeg ønsker meg er? Ro. Det er det jeg alltid søker. Her er ingen ambisjoner, ingen store drømmer, bare et ønske om ro. Ganske lett å oppnå, men ganske vanskelig å få til sånn som livet er nå. Det er panserpuls og harehjerte ut av det blå, som en direkte konsekvens av naturødeleggelsene rundt meg. Tåretåka senker seg og bitterblodet koker samtidig. Orker ikke. Så lei av å være lei av. Falt ned i et rekorddypt gjørmehull her i høst, men nå har jeg funnet en forhøyning jeg kan stå på nedi her. Nå har jeg minnet meg selv på hva superkraften min er. Det er å være datter av min mor.

Bare vent. Med vedfyring, dansing og nedtelling til våren skal jeg, skal jeg… bare vent!


Utsikt fra et sted hvor jeg finner roen, til tross for at jeg ikke ser havet. Det sier litt!

Copied!