60 år og sju måneder var alt du fikk. Tre måneder og 20 dager har gått siden du døde.

Den tida kjennes ut som uendelig med evigheter. Hvordan skal jeg klare meg uten deg, mamma? Jeg kjenner meg så liten og bortkommen uten deg i samme verden.

Verden har alltid vært skremmende for meg, og aldri har den vært verre. Når jeg har vanskelig for å se meningen med at jeg er her, og det er så mye grusomt som skjer konstant, har du alltid forstått meg, men samtidig klart å vise meg det som også gir mening.

Du var så mye, uten å ta plass, ga så mye, helt fordringsløst. Du lo så hjertegodt, laget så fantastisk mat, visste hva du stor for, elsket naturen, var så helsikes snill, jobbet så altfor hardt. Lista er enormt lang, du var en av de helt sjeldne.

Jeg trenger deg, mamma.

Samtidig så er jeg sterk, fordi du alltid er hos meg. Å være din datter er min superkraft.

Copied!