Hei.

Jeg gikk tilfeldigvis inn på bloggen og så at det er ti måneder i morgen siden siste innlegg. Siden siste publiserte innlegg i alle fall. Det har blitt kladdet noe greier i ny og ne, men de forblir nok kladder. Det er litt sånn jeg føler at livet stort sett er, en kladd. Med slapp overskrift og innhold uten struktur eller glød. Av og til er livet også fullt av glitrende, sylskarpt og vittig innhold, men så kan det ikke publiseres, det blir bare inni meg. Sikkert like greit. Eller?

Jeg er så lei av at det er så mye skam overalt. Jeg vil snakke og skrive om det som faller meg inn! Helst fjas og følelser og fashion og fine ting, men også død og sorg og sex og angst og alt mulig. Men det passer seg visst ikke. Og tro meg, jeg driter ganske langt faen i hva andre mener om meg, men likevel må jeg selvsagt ta noen hensyn, og det er jeg med på. Jeg kan ikke bare ralle på som jeg egentlig vil. Så da har det blitt stille, da. Hverdagen er så full av begrensninger! Jeg hater det! Kan vi ikke bare leve? Leve og la leve, liksom.


Nå fikk jeg akkurat en melding, som var veldig søt på en bakvendt måte. Fikk akutt lyst til å dytte vedkommende inn mot en vegg og råkline. Mmmm.

Se det, dette ble et salig surr av et formålsløst og ukorrigert innlegg. Snakkes om, tja, ti måneder eller så.

Copied!