Error: Access Token is not valid or has expired. Feed will not update.
This error message is only visible to WordPress admins

There's an issue with the Instagram Access Token that you are using. Please obtain a new Access Token on the plugin's Settings page.
If you continue to have an issue with your Access Token then please see this FAQ for more information.

Borte

Jeg sitter ved spisebordet og drikker både øl og te, samt gnafser på en kvalmende muffins, mens jeg leser “Hyttebok frå helvete”. Boka er morsom, men jeg er ikke. Jeg er tom og tung. Lurer på hvor mamma er. Tror ikke på noe, men borte er for meget.

Gløtter ut av vinduet, på sengetøyet som vrenger seg i vinden, prøver å tenke at det er digg å legge seg i nyvasket og friluftstørket sengetøy. Gir blanke, flate faen i sengetøy, friluft og skitne vinduer. Nada engasjerer meg.

Det eneste som fyrer opp temperaturen innvendig er når det drønner i huset fordi fjellet stadig sprenges sønder. Fjellet sprenges sønder. Fjellet sprenges sønder og sammen og kun for stupide og grådige menneskers egennytte. Fjellet sprenges, og naturen, det viktigste i verden, dør. Ja, naturen er det viktigste i verden. Uten natur, vel, nada.

Jeg er tom og tung. Lurer på hvor mamma er.

 

Demning

Sommartider heiiiiyiijey. Gi meg to dager med litt sol og 20 grader, og jeg synes at hele sommeren er en drøm! Glemt er en måned med sideveis regn og ingen tosifrede temperaturer. (Nesten glemt, i alle fall, for jeg husker også de surkalde sommerdagene med fryd og lengsel når januar varer evig!)

I dag har vært en sommerdag med alt jeg trenger: våkne uten alarm, spasere rett ut av senga og ut på trappa for å sjekke temperaturen, klappe i hendene av 17 grader og lovnad om mer, drikke te og spise to brødskiver, ta en tur i fjæra, drikke kaffe og prate litt med hyggelige naboer, hilse på dyra, vasse og bygge demning i bekken, la kritthvite legger blende omgivelsene og kjøpe nystekte solskinnsboller på kaféen, dingle i hengestolen, ja, bare være.

Jeg trenger fint lite for å ha det fint bra.


Gullhjertet er min talisman.

Samtidig så er ingenting egentlig bra. Mamma og Fjellet, to av de viktigste holdepunktene i livet mitt, er syke, og det er ingenting jeg kan gjøre. Så jeg lever på overflaten, lever for den aller viktigste, knuger de gode, enkle stundene og koser meg med hvert øyeblikk som renner forbi. Bygger demning i hjertet.

Underleppeknips

Sommerkveldene er. Jeg tenkte å skrive at sukk, sommerkveldene har begynt å bli kortere, at det snart er for mørkt for nattlige fjelltokt, at jeg gleder meg til våren igjen. Så tok jeg meg i det, knipset meg selv ganske hardt på underleppa faktisk, for sommerkveldene er jo her! Nå, fremdeles, og ei god stund framover. Knips knips og  skarplegg mot bordkant til meg selv for at jeg er så god på å savne stunder jeg egentlig er midt oppi. Sommerkveldene er.

Jeg, da? Er jeg? Er jeg her nå? Å være eller ikke være er en omtrentlig daglig fundering.

NORWEA bare LÅNER LITT areal

Denne annonsen sto på trykk i lokalavisa Fosna-Folket i juni:

Rimelig arrogant og umulig å la stå uimotsagt. Realteten kan illustreres slik:

Dette er mitt og naturvernforbundet i Åfjords svar, som først ble publisert i Fosna-Folket:

BARE LÅNER LITT AREAL

For en tid tilbake siden hadde NORWEA Norsk Vindkraftforening en annonse i Fosna-Folket hvor de kom med følgende smigrende ordstrøm “takk til kommunene på Fosen for at vi får låne litt av arealet deres til å produsere Europas billigste, fornybare kraft. For klima. For norsk verdiskaping. Vi er stolte av det vi har fått til sammen med dere”.

Det er alltid hyggelig å bli takket, men la oss plukke denne takketalen fra hverandre:

Punkt én: Låne litt areal? Vel, noe som er lånt skal, i følge Store Norske Leksikon, “leveres tilbake i samme stand som da låneforholdet begynte (bortsett fra forringelse ved vanlig bruk)”. Når fjellene våre sprenges i stykker er det umulig å levere dem tilbake i samme stand. Når biotopene forringes, dyr fordrives og fugler kappes i stykker av rotorblader er det umulig å levere dem tilbake i samme stand. 

Punkt to: Litt areal? Vindkraftindustrien har ikke ødelagt bare litt av Fosenalpene. Det er enorme, inngrepsfrie områder med uerstattelig natur og uerstattelig sørsamisk kultur som blir radert ut av evigheten her! Når vi nå også har FNs naturpanels globale rapport om artsmangfold, som slår fast at endret arealbruk er den største trusselen mot jordas artsmangfold, er det innlysende at det vi holder på med er feil! Bare i Norge er 2000 arter utrydningstruet fordi vår ekstreme aktivitet i naturen gjør at de ikke har tilstrekkelig habitat til å overleve på lang sikt. 

Punkt tre: Europas billigste kraft? Storheia, Roan, Kvenndalsfjellet og Harbaksfjellet industrialiseres med sveitsisk kapital. Vindkraftverk har ingen plikt til å betale grunnrenteskatt. I stedet får de grønne sertifikater, en støtteordning for utbygging av fornybar energi. Det vil si at det er vi norske forbrukere som subsidierer en i utgangspunktet ulønnsom industriutbygging via avgifter. Det er altså vår lommebok og norsk industri som rammes til slutt, og det er de utenlandske investorene som tjener på det. 

Punkt fire: For klima? Flott! Vi må jobbe for å redde klimaet! Men, og dette er et stort men! – vi kan ikke redde klimaet parallelt med at vi ødelegger naturen! Klima og natur er to sider av samme sak! Dette viser jo FNs rapport om tap av artsmangfold med størst mulig tydelighet. Dessuten er det høyst usikkert om norsk eksport av energi vil påvirke kvotetak eller kvotepriser på CO2 i EU og dermed CO2-utslippene. Det viktigste for å redusere CO2-utslippene er reduksjon av forbruk! Det kan ikke være slik at rasering av norsk natur skal være avlat for å fortsette forbruket på samme nivå.

Punkt fem: For norsk verdiskaping? Samfunnsøkonomer har kalt vindkraftutbyggingen en samfunnsøkonomisk katastrofe for Norge. Vindkraftutbyggingen er kun gjort mulig via subsidier fra forbrukerne og fravær av beskatning. Det arbeides for at Norge skal bli en del av det felleseuropeiske kraftmarkedet. Dette vil føre til langt høyere strømpriser i Norge som er skadelig for norsk industri og fordyrende for samfunnet.

Hvor norsk er verdiskapingen når vårt eget urfolk er den tapende parten? Når én av seks sidaandeler på Fosen må slutte med reindrift som konsekvens av utbygginga, betyr det faktisk at antallet nye arbeidsplasser, som kommunen liker å slå seg på brystet med, går omtrent opp i opp med de historiske vi mister i reindriftsnæringa! ILO-konvensjon 169 om urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur og myndighetens plik til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet har tydeligvis ingen verdi.

Punkt seks: Sammen med dere? Beklager å skuffe dere, men vi er svært, svært mange som så ingenlunde står sammen med dere om dette, og som aldri vil glemme hvilke ubotelige skader dere har påført vår natur og våre liv.

Dette er ikke noe å være stolt av. Dette er en grønn skandale.

Elleve

Hei bloggen!

Jada, bare fire fjaskete måneder siden sist, fort gjort! Og her inne er det som forventet med sjøtti oppdateringer i kø og hundrevis av spam-kommentarer i innboks gitt. Jeg har vært travel med å være sløv og døv og sånt tøv, sjø.

Dagens comeback skyldes at jeg kom på at det er 16. juli, ergo 11 år siden første blogginnlegg på funkyfarm! Dessverre/heldigvis (you choose) er gamlebloggen slettet, så jeg kan ikke bevise det, men det sto noe om at jeg skulle bo ett år på Harbak og det året skulle tilbringes i lett jogg langs med havet, med fantastiske armparties på lankene og en kopp te i neven, mens jeg funderte på hvordan jeg skulle få Aslak Dørum til å falle for meg.

Tja, er vel alt jeg har å kommentere til alt det i retrospekt. Armparties var jeg god på, i det minste.

Jo, og dagens tilbakekomst skyldes også at jeg klarte å få ut langfingrene og skrive et lite innlegg til lokalavisa i forrige uke, men det tror jeg bør få et eget innlegg uten denne jabbete innledningen, samtidig ville jeg gjerne jabbe litt når jeg først var innom her også, så, ja, hei bloggen.

For jeg savner deg, bloggen min. I over ti år var du en liten pilar i livet mitt. Den ble dessverre sakte saget av, men det har jeg jo sutret over i de siste dårlige innleggene, så jeg skal prøve å bli ferdig med det nå. Det er en tid for alt. Antar jeg? Hvem vet, kanskje jeg en dag finner roen og jogger med tekopp og herr Dørum som armparty? Kanskje vindindustrien blir avkledd? Kanskje smågodt er ungdomskilden? Kanskje månen er en ost?

Norwegia håper jeg. Jeg har en veldig mild gane. Utover det aner jeg ikke hvem jeg er. Likevel vet jeg noe om hva jeg tror på, brenner for og mener, og jeg mener 100% at vindindustri i inngrepsfri natur er feil, og et lite leserinnlegg om nettopp dét kan du lese i neste innlegg.

Fred & Kjærlighet / Line

Skriv tittel her

Ja, “Skriv tittel her” står det øverst. Jeg har skrevet en tittel og laget et innlegg 2870 ganger (og minst dobbelt så mange på den gamle bloggen, men den slettet jeg i et svart øyeblikk i fjor). Av de 2870 eksisterende innleggene er riktignok 114 kladder og hele 715 nå lagret som “private”, men jeg har da klart å skrive en tittel før. Nå klarer jeg ikke det lenger. Nådestøtet kom i fjor en gang, men det kan ta tid å la noe man har vært glad i dø.

Nede for telling (aka en lille smule beruset) i ca. 2012.

Ja, nei, dette prosjektet er jo på de aller fleste vis over, men jeg får ikke heeelt til å bare legge det ned likevel. Selv om jeg har et mye bedre sted å skrive nå, så er det noe med dette rommet jeg en gang laget meg. Men altså, hva i alle ville verdens dager vil være meningen i legge ut noe så ingenting som dette innlegget, for eksempel? Og det er vel dét som har blitt hovedproblemet, at jeg tror at dette må ha en mening utover bla bla. Hvilket er veldig rart at jeg tenker, for jeg tenker jo ikke det. Bla bla er deilig. Og frivillig. For både skribler og leser.

Likevel skjønner jeg meg, for det er så mye viktig som heller burde vært formulert, men det har blitt så vanskelig. Vanskelig fordi det er viktig, og viktige saker krever tid og omhu, noe jeg ikke finner i posene under øynene mine rett før midnatt, i alle fall. Jeg finner jo ikke engang en dårlig overskrift til bla bla

Funkyfarm?

Hei, jeg er Line, funkyfarm er bloggen. Jeg bor på en bitteliten gård på et bittelite sted, men dagrømmer meg ofte avgårde til pulserende byer med inspirerende streetstyle, derav en blogg. En slags link mellom livet på landet og passion for fashion. Fjell, hav, solnedganger, skinnjakker, sneakers, annerledeshet, hester, blomster, potetmos, ensomhet – det er sånt som jeg liker. Funkyfarm er mitt fristed. Jeg poster uregelmessig og usammenhengende, men etter 10 år klarer jeg ikke helt å slutte heller.

Velkommen!

Kontakt meg på:
lharbak@gmail.com

Finn meg på Facebook:
Edmundgården 
Funkyfarm

Copied!