Besøk av høy og mørk mann, hele helga,
overnatting på sub-lugar på Stokkøya Sjøsenter,
totalforelskelse i Stein Torleif Bjella,
og Randi, selvsagt,
samt Amnesty, frøken Himlingen, natta, havet og stjernehimmelen.
Nå er jeg forelsket i tanken på søvn, så noen flere ord kommer senere. F&K.
I samarbid med tv-aksjonen blir det 20. oktober konsert til inntekt for Amnesty International på Strandbaren! All covercharge går direkte til aksjonen! Vi er en stor gjeng som allerede har bestilt bord, alle som har anledning bør joine, dette kommer til å bli fabelaktig! I følge arrangøren blir det «flere spennende innslag, men kan røpe at det kommer en hyggelig kar fra Ål, en hulder fra Orkdal, og en forfatter fra Iran…» Kan det tenkes at karen fra Ål er Stein Torleif Bjella?;)
Lagt vonde visu og trøbbeltanka bort.
Dei hjølpe lite skal eg få noko gjort.
God vilje og varm energi
er det som funka på jenta mi.
Ska eg rope høgt? Det er like før.
Når eg lét att augun ser eg meg sjøl.
I akrobatisk gledesrus
på veg te deg, søte pus.
Du vil kje sakne det du forlét
for eg ska kysse so jesus gret.
Du er redd vegen bli for lang.
Du har kje sett meg når eg legg på sprang.
Kan eg få vegrett heim til deg?
Du skal få bruksrett på heile meg.
Eg kan smile og bli forbanna.
Er teatralsk om ikkje anna.
Når du kjem med heile deg. Det er kje te å halde ut.
Hjarta dele seg. Romantikken gjer meg sjuk.
No veit eg ko som venta.
På sjølstyr i Åleineland.
Det einaste som virka
er stor stor avstand.
Når du kjem med heile deg. Det er kje te å halde ut.
Eg kjem kje lenger ned. Romantikken gjer meg sjuk.
Eg ha møtt folk på veg opp. Eg ha møtt folk på veg ned. Eg ha alder stoppa opp, før eg møtte deg. Eg ha trakka på bloma, sliti asfalten ned. Siti sundt ein sofa, før eg møtte deg. No må eg starta med noko, eg bi borte i, so eg slepp å tenkji på deg, visepsykiatri. Eg ha prøvd is i magjin, eg ha prøvd med å le. Men når eg let att augun, ser eg berre deg. Eg ha klivi høgt te fjells, sprunge heile vegen ned, sjølv når eg er langt te skogs, ser eg berre deg. No må eg starta med noko, eg bi borte i, so eg slepp å tenkji på deg, visepsykiatri. Og eg må låte, som små akvarella, rosa og lyseblåe, måneskinnskvelda.
Pokker ta deg, du forstyrrende, fine, som stadig flimrer på netthinna. Jeg prøver å få inn andre bilder, andre som rent logisk heller burde være der, men når eg let att augun, ser eg berre deg. Jeg er ikke sterk, jeg er ingen andre. Jeg går med lukkede øyne.
Vet dere hva? Det er noe fordømt piss å være realist. Skulle ønske romantikeren i meg fikk komme fram mer enn bare tre sekunder før leggetid hver kveld, men realisten bare sparker henne langt pokker ut i skogen. Stakkar lille romantikeren, hun vil jo bare godt, men hun har ikke sjans.
