Husk

I dag skulle jeg egentlig til byen og gjøre noe kjempegøy, i stedet har jeg ligget rett ut på sofaen, crap og dobbeltcrap! Heldigvis får jeg en ny sjanse over helga, men likevel fryktelig dumt at jeg ikke kunne i dag. Stablet meg på beina i tretida, da hadde kulda sneket seg gjennom ullteppene og alle lag med ullklær, så jeg måtte ut og hente ved. For sikkerhets skyld har vannet inn til kjøkkenet frosset i løpet av natta… Tredobbelt crap.

Vel, da er det fint å kaste et blikk ned på håndleddet:Dette armbåndet fikk jeg av kjære bloggleser (og nå venn :) ) Hilde, på en date i Oslo i høst. Det minner meg på hva som er fint og vikig. 

Fred & Kjærlighet!

Bjørg

Jeg kan ikke komme på hvorfor i all verden, men jeg husker at jeg ikke likte smykkene fra Bjørg i begynnelsen. Nå, derimot, vil jeg ha ca. alt sammen. Lord så fiiiiiint! Får nesten lyst på en sigg når jeg ser de neglesmykkene! (For the record har jeg har aldri tatt et eneste trekk i hele mitt liv.)

Visepsykiatri

Eg ha møtt folk på veg opp. Eg ha møtt folk på veg ned. Eg ha alder stoppa opp, før eg møtte deg. Eg ha trakka på bloma, sliti asfalten ned. Siti sundt ein sofa, før eg møtte deg. No må eg starta med noko, eg bi borte i, so eg slepp å tenkji på deg, visepsykiatri. Eg ha prøvd is i magjin, eg ha prøvd med å le. Men når eg let att augun, ser eg berre deg. Eg ha klivi høgt te fjells, sprunge heile vegen ned, sjølv når eg er langt te skogs, ser eg berre deg. No må eg starta med noko, eg bi borte i, so eg slepp å tenkji på deg, visepsykiatri. Og eg må låte, som små akvarella, rosa og lyseblåe, måneskinnskvelda.

Stein Torleif Bjella

Pokker ta deg, du forstyrrende, fine, som stadig flimrer på netthinna. Jeg prøver å få inn andre bilder, andre som rent logisk heller burde være der, men når eg let att augun, ser eg berre deg. Jeg er ikke sterk, jeg er ingen andre. Jeg går med lukkede øyne.

Fintrist

Jeg fikk superhjemlengsel av å se denne. Det jeg tenkte på da jeg lukket øynene var utsikten mot sjøen fra Edmundgården min. Og da ble jeg litt trist. Og når jeg tenker på at Dianapus har vært borte ei hel uke fra det nye hjemmet sitt, da blir jeg gråteferdig så det holder. Jeg tror jeg må reise hjem og hjelpe til med å lete etter henne om hun ikke dukker opp en av de første dagene. Send gode tanker til pusen så hun finner tilbake dit hun skal!

Flokse

Høstfloksen blomstrer og jeg savner allerede våren på Edmundgården! Men det kommer flere vårer, flere blomster, flere solnedganger, flere dager, flere muligheter! Hurra!