I morgen kommer slaktebilen og henter praktisk talt alle NKS-sauene mine, bare en håndfull Harbaksauer blir igjen. Det vil si at alle mine kjæreste sauevenner (minus to) drar i morgen og selv om jeg er en stor andel fornuftig realist blør hjertet mitt gedigne hav for at jeg må gjøre dette. At de skal dø er noe jeg alltid innfinner meg greit med, det går fort, men jeg hater slaktebilen og stresset dyra må gjennom! Det er samme opplevelse for alle sauene, men jeg kjenner meg ekstra Judasaktig når jeg vet at Siri-Sara, Siri-Søta, Vinga, Tuppsi, Rosa og mange flere tillitsfulle, rare, morsomme og fine dyr, som kommer for å få kos og oppmerksomhet av meg når jeg er inne hos de, skal stues sammen på bilen i morgen.

Jeg er ingen tradisjonell bonde, det har jeg vel aldri vært, og når det i tillegg er vanskelig å leve av dette gir det seg etterhvert selv. Selv om jeg elsker dyrene og er som skapt for lammingstida, og gjerne skulle ønske at dette var livet mitt, har jeg så mange andre ønsker og drømmer om hvordan jeg vil leve at jeg må være en fri fugl.

Husdyrholdfokuset blir nå i stedet på Villsau, som jeg sannsynligvis kommer til å forpakte bort til Ma&Pa. Her er jo det store lyspunktet at Frikke og Bruna er Villsau og dermed skal få leve så lenge de er friske og har tenner! Hva jeg gjør med hønene har jeg ikke tatt stilling til enda. Perle har jeg stående beredskapshjem til, og om jeg rører på meg igjen bør jeg vel klare å finne noen til Diana også, hun er så enkel å ha med å gjøre.

Med gamlemor Siri-Sara tidligere i dag. Hun strekker på hodet fordi jeg klør henne og det er sååå godt.

Siri-Sara er allerede to år på overtid, i fjor parret jeg henne ikke engang, hun fikk bare gå på stas, og jeg hadde tenkt å la henne leve enda en sesong, men hun har bare tre tenner igjen og har blitt tynn i løpet av høsten, så med mindre noen har lyst til å sponse henne slik at jeg kan kjøpe lettspist høy til henne, må hun dra i morgen.

Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt «stakkars de som ikke har dyr i livet sitt, som ikke skjønner hvilken fantastisk kjærlighet de går glipp av». I dag skulle jeg likevel ønske jeg var uvitende om det fantastiske båndet man kan ha til dyr, fordi man dør litt inni seg når man må ta farvel.