Sitter på gjerdet

010417_lineharbak_5

…mens Livet løper forbi, rundt og over meg. Sånn kan det i alle fall føles, veldig ofte. Jeg vet at Livet er hverdagene og alt det der, men noen ganger… noen ganger er det nå en gang sånn at man føler seg som en gammel hønebæsj under en feit dust sin litt for trange sko.

Å sitte på gjerdet betyr noe sånt som å avvente, ikke ta stilling til hvilken side av gjerdet man vil hoppe ned på. (Korrigér meg gjerne!) Men fader og, noen ganger… noen ganger er det enormt skuldersenkende å bare dumpe ned på øverste fjøl og la alle gode forsetter og høye forhåpninger få bli igjen nede blant hønedritten. Helst også sammen med selvforakten og andre nisser på lasset.

Dingle litt med beina. Tenke på sånt som potetmos, solnedganger og lignende trygge, fantastiske saker. Se på at hønene driter, og etter ei fin, passe lang stund skjønner man (kanskje) at det naturligvis er best å hoppe ned på sida med minst bæsj!

010417_lineharbak_4

Utdrag fra fjellet inni meg

Hei! Hvordan står det til der ute? Her nedenfor Harbaksfjellet er det bra, men det er fremdeles Harbaksfjellet og Fosen Vind vi tenker på. Jeg kjenner på at jeg burde skrevet noe godt og fornuftig om det jeg mener, men når jeg prøver blir det helt andre type tekster, fulle av følelser. Heldigvis er det nå mange som har skrevet gode saker om hvorfor Fosen Vind er en sjeldent dårlig idé, så jeg tror jeg deler noen ymse utdrag fra de forskjellige kladdene jeg har begynt på. Her er noe av det som skjener gjennom mitt hode og hjerte:

Jeg håper vinden løyer. //

Hvorfor bor du så naturnært når du så tydelig ønsker naturen fjernt? Vei, vei, vei, monsterturbiner, en skadelidende fjellflora og -fauna, enda mer vei og ingen mulighet til å noen gang reversere inngrepene er det du får. //

Jeg skal forbanne fjellet for alle tobeinte. //

Fjell er liv og puls, frihet, håp, framtid. Fred og kjærlighet. Fjell er sang. Fjell skulle jo være for bestandig, ikke en gang tro kan flytte fjell, trodde jeg. Men Apeguden kan. For Apeguden er gift med Mammon, og sammen er de Satan. //

Har du aldri følt kjærlighet til naturen? Aldri kjent vinden varme blodet, sett viddene framfor deg synge og ønske deg velkommen? Har du ikke kjent slitne bein bli friske i pur glede over det vidunderlige landskapet som møter øynene i det du kommer opp den siste, bratte stigningen? Har du ikke lagret de sterke følelsene av vind, vidde og vakker virkelighet i lykkeboksen i hjernen? Inneholder din lykkeboks virkelig bare industri og penger? Jeg synes synd på deg. For uansett hvor mange daler du klarer å fylle kontoen din med vil en svulmende konto være null verdt sammenlignet med en lykkeboks som renner over av naturminner og for alltid dufter varmt av fritt og fredelig fjell. //

Om du vil ha noen faktabaserte saker om den forestående raserigen av naturen vår kan jeg sende deg noen linker på mail, bare legg igjen en kommentar. Anbefaler også facebook-gruppen Fosen for Folket.

Something’s got a hold on me

Bilde tatt 11.08.2014 kl. 18.29

Tekstene er levert og snart skal jeg ut og spise med someone special! Beste mandagen ever! Danser til Etta James mens jeg venter.
Peace & Love!

Oh, sometimes I get a good feeling, yeah
I get a feeling that I never, never, never, never had before no, no
And I just gotta tell you right now, that I
That I believe, I really do believe that

Something’s got a hold on me, yeah
(Oh, it must be love)
Oh, something’s got a hold on me right now, child
(Oh, it must be love)

Let me tell you now, I got a feeling, I feel so strange
Everything about me seems to have changed
Step by step, I got a brand new walk
I even sound sweeter when I talk

I said, oh, whoa, oh, oh
I said, baby, oh, it must be love
(You know it must be love)

Let me tell you now
Something’s got a hold on me, yeah
(Oh, it must be love)
Whoa, oh, oh, oh
Something’s got a hold on me right now, child
(Oh, it must be love)

Let me tell you now, I’ve never felt like this before
Something’s got a hold on me that won’t let go
Believe I’d die if I only could
I sure feel so strange but it sure feels good

I said, oh, oh, oh, oh
I said, baby, oh, it must be love
(You know it must be love)

Let me tell you now my heart feels heavy, my feet feel light
I shake all over but I feel alright
I never felt like this before
Something’s got a hold on me that won’t let go

I never thought it could happen to me
Got me happy when I’m in misery
I never thought it could be this way
Love’s sure gonna put a hurting on me

I said, oh, oh, oh, oh
I said, baby, oh, it must be love
(You know it must be love)

Yeah, he walks like love
You know he walks like love
He talks like love
You know he talks like love

Makes me feel alright
(Makes me feel alright)
In the middle of the night
(In the middle of the night)

La, la, la, la
(La, la, la, la)
La, la, la, la
(La, la, la, la)

Oh, yeah, hey
Yeah, uh

Songwriters
Kirkland, Leroy / Woods, Pearl / James, Etta

Trine og De Grønne

Det er dårlig stelt med egne ord om dagen, derfor deler jeg mer enn gjerne noen ord Trine Harbak (Miljøpartiet De Grønnes andrekandidat i Sør-Trøndelag) i utgangspunktet skrev som svar til noen spørsmål min far stilte på facebook, men som nå er delt på flere statuser og også i lokalavisa hjemme:

Jeg, politikeren, – drømmeren.

Først noen rare ting det menneskeskapte markedet får mennesket til å gjøre;
Det bygges ned høykvalitets matjord i så høyt tempo at når Linnea blir pensjonist finnes det ikke lenger matjord igjen i Norge. Det sprøytes «plantevernmidler» på maten vår, så maten skal bli uspiselig for insekter, men vi tenker ikke på at vi får i oss akkurat de samme giftstoffene, bare i større mengde. Det borres store hull i havet for å hente opp mest mulig av millioner av år gamle fiskerester, selv om fiskene som faktisk lever da settes i fare. Det pumpes olje og gass opp i atmosfæren som endrer temperaturen på jordoverflata og i havet i så stor fart at evolusjonen ikke rekker å henge med.
Jeg tror enhver forstår at dette kan ha veldig negative effekter på livet på jorda, men det er pengene som rår. Mennesket har bestemt at det er pengene som rår. For det økonomiske systemet vi har i dag er et menneskeskapt system, og det er derfor jeg mener det kan endres av mennesker.
Jeg ser ikke for meg noen verdensomspennende økonomisk revolusjon, men jeg tror vi her i Norge har mulighet til å endre det økonomiske grunnspørsmålet fra «Hvordan får vi størst mulig vekst?» til «Hvordan kan vi beholde den livskvaliteten vi har i dag lengst mulig?». I Norge i dag har vi i overflod, likevel ønsker vi oss mer. Hva vi ønsker oss mer av vet jeg ikke, kanskje er det flere biler eller større TVer eller flere ting vi kan kaste.

De store økonomiske ideologene, om det så er Marx på venstresida eller liberalisten Adam Smith, var alle enige om følgende; vi må ha ett eller annet system for å nå en viss materiell standard, men når vi kommer dit må spørsmålet være hvordan mennesket kan utvikle seg. Jeg undrer, – har vi ikke her i Norge oppnådd en tilfredsstillende materiell standard? Er det ikke på tide at vi tenker på hvordan vi kan opprettholde denne materielle standarden?
Jeg har tenkt litt på det; Hva er det viktigste jeg vil mine barn skal få oppleve? Svaret lander aldri på «Fantorangen» eller «Barnas supershow», eller et spill på en iPad eller datamaskin. Det lander aldri på at de skal få oppleve CitySyd en lørdags formiddag, eller å stå i kø for å dra på tivoli. Aller, aller mest ønsker jeg at mine barn skal få oppleve å bade i fjæra, eller å lage alt for søtt syltetøy av hjemmeplukket krekling, sove i fjøset for å få med seg hvert sekund av lamminga, eller fiske krabbe fra brygga. Jeg vil at de skal oppleve å bli sett, framfor å oppleve å se på tv. Jeg vil at de skal oppleve mestring gjennom å skape, framfor gjennom å sette ny rekord på «Angry Birds».

Jeg vet det ikke er svart hvitt, jeg vet at dette godt kan kombineres, men hvordan har utviklinga vært, og om den fortsetter i samme retning, hvor vil vi havne? Jo dårligere vi behandler jorda og naturen i dag, jo mer begrensa blir mulighetene mine barn får til å oppleve de største gledene jeg hadde som barn. Jeg vil prioritere de nære ting, framfor meningsløst forbruk.

Det sier seg selv at det er dumt å bygge ned matjord. Vi vet ingenting om hvordan Norge, eller verden for den del, ser ut om 50 år. Kan hende er nedbygginga en irreversibel prosess vi kommer til å angre bittert. Om 50 år kan hende Norge er i kjempestor økonomisk, og økologisk krise, fordi oljen var alt vi satset på i så mange år, selv om vi skjønte at med et bein å stå på faller man til slutt over enda, og nå ligger vi der på bakken og kravler. Kanskje har vi heller ingen fisk igjen. Og kanskje sitter jeg på et privat gamlehjem med lavest mulig standard for høyest mulig profitt for noen få enkeltpersoner og tenker; «Hvorfor gjorde vi ikke mer?».
Så kan man kalle meg en dommedagsprofet.

Jeg vil heller bli stemplet som drømmer, eller som visjonær. For når det gjelder framtidsvisjoner og framtidsdrømmer, har jeg mange.

Jeg drømmer om ei framtid hvor vi har tid til hverandre. Ei framtid hvor de teknologiske framskrittene faktisk brukes til at vi skal få et bedre liv og mindre slit. Ikke flere ting med dårligere kvalitet, for høyest mulig profitt. Jeg drømmer om ei framtid hvor man ikke behøver å bekymre seg over svevestøv eller økende fare for allergier. Jeg drømmer om ei framtid hvor jeg slipper å uroe meg for hvilke stoffer barnet mitt får i seg når det ammer. Jeg drømmer om ei framtid hvor vellykkethet ikke måles i hvor mange penger man har når man dør, men i hva man har skapt og hvem man har vært. Jeg ønsker meg ei framtid hvor mennesker slipper å forlate sine hjem fordi rike mennesker vil bli enda rikere.

I dag fremstilles konsum som meningsfullt uten at det stilles spørsmål ved det. Har man en dårlig dag kan man dra på shoppingtur og føle seg lykkeligere for en liten stund. En singlet blir i Sverige brukt gjennomsnittlig 5 ganger før den kastes. Jeg antar tallene ikke er noe mindre urovekkende for det norske forbruket. Det finnes selskaper som har patent på liv, og som på tross av sitt bidrag med kjemiske våpen i Vietnamkrigen får gjøre forretninger i Norge og bidra til å redusere biomangfoldet på jorda. I dag har Oljefondet investert 7,7 milliarder i selskapene som vil bygge verdens nest største dam, Belo Monte i Brasil. Belo Monte vil dekke 400 km2, ta knekken på de 24 indianerfolkene som fremdeles bor der, tvinge 40.000 mennesker til å flytte, og er en økologisk katastrofe som vil ødelegge store deler av Amazonas. Og så snakker noen at vi må begrense inntaket av flyktninger? Jeg mener vi først må tenke på å begrense antall flyktninger Norge er med på å skape gjennom sine investeringer. Tenk hvor store muligheter vi har til å skape. Ved å bruke oljefondet aktivt til å skape en bedre verden er jeg ikke i tvil om at lille Norge kan gjøre en enorm forskjell.

Det er nok mange som forbinder Norge med den flotte naturen som omgir oss, med fjorder og fjell og daler. Likevel klarer vi ikke gå inn for et miljømessig ansvarlig budsjett, et budsjett som gjør at vi kan bevare den største rikdommen vi har. Det forundrer meg. Vi snakker om bærekraftig økonomi, men økologien, som er grunnlaget for den forhelliga økonomien, den er det få som snakker om at skal være bærekraftig.

Så la meg være en drømmer, la meg være visjonær, for jeg klarer ikke la være å drømme om ei framtid vi kan leve i. Og likegyldigheten dreper.

trine
«Trine Harbak blir snart 22 år. Bor i Trondheim, men har solid familieforankring på Fosen. Studerer til å bli lærer ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Hun er framgangsrik visesanger og markant talsperson for både Grønn Ungdom i Sør-Trøndelag og Miljøpartiet De Grønne i Trondheim. Trines politiske hovedinteresser er utdanning, landbruk, mat og helse.»

Trine er datter av søskenbarnet mitt, nær venn av lillesøster og jeg har kjent henne siden hun ble født, så jeg kan trygt gå god for henne! Pålitelig, ressurssterk og oppegående!

Brændeviin

Brændeviin

trenger ingen annen grunn
fornuften tar farvel
alt som smaker sunt er på hold
dagen er på hell

hvis jeg er på tur
så er jeg det med deg
aldri vært her før tar’n lengre enn
langt
utenfor allfarvei

himmelen er brennevin
renner over
sola går ned & alt jeg kan se

er øyne svartere enn natten
jeg tar sats og lander mykt
du er magica fra tryll

når slike netter finnes
hvem har bedt om lys
trår aldri feil
går vår egen vei til paradis

himmelen er brennevin
renner over
sola går ned alt jeg kan se
er at du er et syn

et sekund blir en evighet
som går for fort
før sola står opp
er det mye vi skulle ha gjort

himmelen er brennevin

(Dørum)

Deler av denne teksten brukte jeg i et essay om «Hva er lykke?» siste året på videregående. Det gikk ekstremt trått å få skrevet noe som helst, helt til jeg ga blanke f og begynte å skrive med hjertet, ca. dagen etter at innleveringsfristen hadde gått ut, selvsagt. Men jeg fikk levert og jeg fikk en veldig, veldig fin karakter på det essayet! Lurer på om jeg har det noe sted? Uansett, moralen er; gi f og bruk hjertet!